Back to All Events

KARI BREMNES - Brygga Kultursal Halden


- Det er på konsertene det skjer. Det er der vi møtes med alt vi har, sal og scene.

Sier Kari Bremnes, som har et større publikum enn noen gang. Hun og bandet hennes er klare for høstturné, med en miks av helt nye sanger og sanger som har truffet folk før. Kari har skrevet sanger halve livet, vært artist enda lengre og gjennom årene har hun utviklet nærmest en egen sjanger. Kjernen i den er nærheten til folk og historiene rundt livene vi lever. Om å miste, om å finne. Om storhet og trivialiteter. - Jeg ønsker å gi folk noe kraftfullt, åpent og direkte, sier Kari. 70 utsolgte hus over hele landet i fjor forteller hva musikken hennes betyr for folk.

Kari forteller:
Jeg ble født på sykestua i Svolvær en desember-søndag i 1956. Jeg fikk navnet Kari fordi broren min heter Ola, det syntes foreldrene mine var en artig ting.

Jeg vokste opp der, i Svolvær i Lofoten. Det var Vestfjorden rett ut, det var fjellene rett opp av havet, det var lysende somre og mytisk mørketid. Det var der jeg fikk sansen for dynamikk. Og for store åpne rom.

Vi så Hurtigruta komme og gå to ganger om dagen, en på nord og en på sør, Svolvær ligger på ei øy, ikke sant, Austvågøy, midt i en evig ankomst og avreise. Kanskje det er derfor jeg har så mange sanger om å reise. Takket være en storebror med en kompis som bestilte plater fra England, hørte jeg tidlig Joni Mitchell, Frank Zappa, Donovan, Leonhard Cohen, Bob Dylan. Simon and Garfunkel, Beatles, Led Zeppelin, PinkFloyd, FairportConvention. Cirkaheletiden.

Jeg hadde ingen tanker om å kunne leve av noe med musikk, folk i Svolvær levde av mer håndfaste størrelser. Men som 19-åring var jeg klar for et annet liv og tok Skutvikferga over Vestfjorden, bussen over Hamarøy, toget fra Fauske til Trondheim, for endelig å kunne sette meg på toget til Oslo, jeg har alltid vært sugen på by. Vi snakker året 1977. Her leste jeg med en skuespiller og jobbet på psykiatrisk sykehus mens jeg lurte på hva jeg egentlig skulle gjøre. Etterhvert begynte jeg å studere og tok en cand.mag. i nordisk, historie og teatervitenskap på Blindern.

Jeg var en dårlig student. Det var musikk det handlet om. Sangene stod I kø inne I hodet. Mens de ventet på å få komme ut, spilte jeg inn plate med Ola etter skjellsettende møter med Erik Bye og Otto Nielsen I NRK. Samtidig jobbet jeg som journalist, Nationen først, etterhvert i Aftenpostens kulturavdeling.

Året 1986 ble et vendepunkt for meg. Jeg hadde spurt komponisten Petter Henriksen om han kunne sette musikk til noen av Tove Ditlevsens fineste dikt. Det ble noen helt utrolig sterke sanger. Jeg lagde først et radioprogram om Ditlevsen og brukte sangene der. Så bad jeg om et møte med platedirektør Erik Hillestad I Kirkelig Kulturverksted for å gi dem ut på plate. Neitakk, sa Erik. Opptil flere ganger. Til slutt sa han ja. Vi gikk i studio den høsten, med Iver og Audun Kleive. Mitt Ville Hjerte. Mitt første soloalbum. Jeg husker ennå den svimlende følelsen.

Resten er diskografi, store opplevelser med fantastiske musikanter, møter med publikum. Turnéer. Norge rundt, Japan rundt (surrealistisk opplevelse I fem uker), Tyskland, Frankrike, Østerrike. Resten er veien videre.

NB! DETTE ER EN SITTEKONSERT!
NB! Ved stor pågang vil det bli satt ut 100 ekstra seter foran første rad i amfi. Det betyr at 1 rad i amfi blir rad 6. Scenen er da løftet 80 cm opp for god utsikt for alle.